Ellens historie

De første årene

Wed, 2 Jan 2008 16:39:01 +0100

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært det man kaller hestegal, og jeg begynte å jobbe med hester på heltid allerede da jeg var 16 år gammel. Jobben var en praktikantplass på Granly Ridesenter for Handikappede og den var en av de mest givende arbeidsplasser jeg har hatt. Foruten det daglige stallarbeidet bestod jobben min av å hjelpe til med terapiridningen, og det var fantastisk å se hvordan elevene strålte når de satt på hesteryggen.  Fremgangen mange av dem gjorde takket være ridningen tror jeg ikke de kunne ha fått med noen annen form for terapi. Like imponert var jeg over hvordan hestene håndterte forskjellige episoder som oppstod. Mange av rytterne hadde problemer med å kontrollere sine bevegelser. Det hendte ikke sjelden at en hest fikk seg et ufortjent slag, men det var tydelig at de forstod at dette ikke var vondt ment.
Sjefen min gav meg rideundervisning minst en gang i uken, og lot meg hjelpe til med undervisningen av rytterne som kunne ri litt på egen hånd. Dette var den beste delen av jobben min, syntes jeg, og det var ingen tvil i min sjel, det var ridelærer som var jobben for meg!

I de neste årene jobbet jeg på mange forskjellige staller og rideskoler rundt om i landet, fra et araberstutteri hos en svensk greve i sør til en rideleir nord i Finnmark. Arbeidet var ofte hardt, men interessant og variert, og jeg lærte masse hele tiden. Ved de aller fleste stedene jeg var fikk jeg rideundervisning og muligheten til å ri så mye jeg orket, så jeg ville ikke ha vært foruten noen av disse erfaringene. På EKT rideskole i Oslo fikk jeg for alvor prøvd meg som instruktør. Det var en utfordring å holde styr på opptil 18 hester og elever på en gang!

En annen jobb som var en stor milepæl for meg, fikk jeg på Fredrikstad Ridesenter. Senteret hadde bare vært drevet en kort stund, så jeg ble deres første og eneste ansatte. Formannen for rideklubben var en entusiastisk mann med en smigrende tro på at jeg skulle klare å gjøre mirakler med stedet, og jeg hadde ingen planer om å svikte tilliten. Med store planer og ubegrensede ideer klarte vi også å få ting til å skje.

Elevtallet økte fra rundt 30 til over 250 faste elever, og etter bare ett år fikk vi en utmerkelse fra Norges Rytterforbund for å ha flere elever som hadde oppnådd rideknappen enn noen annen rideskole i landet. Stalljentene på stedet var flinke til å hjelpe til med både leiing på timene og stell av hestene, så to ganger i uken satte jeg opp en egen trening bare for dem. For moro skyld begynte vi å trene på gymkhana; en uhøytidlig lagstafett der deltagerne skal gjennom en bane med alle mulige hindre. De ble etter hvert så flinke at vi tok dem ut for å konkurrere mot andre lag, og jeg var ikke så rent lite stolt av skoleponniene og jentene da de på slutten av året vant NM!

Siden vi ikke hadde noe ridehus på senteret, hadde vi mindre aktivitet ved rideskolen i de kaldeste vintermånedene, så klubbformannen fant ut at dette var en fin tid for meg å få mer utdannelse. Takket være hans hjelp kom jeg derfor til Starum, og fikk endelig litt formell utdannelse som rideinstruktør.

En jobb til her i landet er jeg nesten nødt til å nevne. Å bli ansatt på Stall Monserud i Hønefoss var som å komme inn i en helt ny verden for meg. Flere av oppstallørene der konkurrerte på de høyeste nivåene i sprang eller dressur, og rytterne som jeg tidligere bare hadde lest om i Rytterkontakt, var plutselig en del av hverdagen. Sjefen min var en av de mest aktive konkurranserytterne i klubben og også en seriøs hestehandler.   Han hadde alltid mange hester i trening eller klare til salg, og brukte disse hestene til å gi meg undervisning hver eneste dag. Dette var et ideelt opplegg for oss begge; jeg fikk masse trening, og jo flinkere jeg ble, dess mer kunne jeg være til nytte for ham i treningen av salgshestene. Jeg var ansatt som stallmester, men ble stadig mer involvert i driften av rideskolen på stedet, så etter et halvt år overlot han hele ansvaret for denne til meg.

Jeg flytter fra Norge

Wed, 2 Jan 2008 14:53:32 +0100

Så flyttet jeg til De Forente Arabiske Emirater hvor jeg jobbet som instruktør og trener på rideskolen i Abu Dhabi Equestrian Center. Det var som å leve i et eventyr fra tusen-og-en-natt! Det gigantiske hestesenteret var mest kjent for sine veddeløp, og rundt galoppbanen lå alle stallområdene.
Stallene tilhørte forskjellige rike sjeiker, og var drevet som selvstendige enheter med egne ansatte og hester. De fleste av stallene var naturlig nok til galopphestene, men det fantes også staller med polohester, distansehester og spranghester, foruten rideskolen der jeg var ansatt. Til sammen var det over 500 hester på området!
I rideskolen var de fleste hestene arabere som av ulike grunner ikke skulle gå løp. Vi fikk stadig nye hester til innridning og omskolering. De som viste gode evner til sprang, polo eller distanse, ble etter treningen overført til disse stallene, og resten brukte vi i undervisningen.   Rideskolen var eksklusiv, og bare folk med de beste kontaktene kom inn. De fleste elevene våre var barn av sjeiker som ankom i sorte limousiner med sine livvakter og guvernanter. Innimellom kom sjeikene selv for å se barna sine ri, og slik kom jeg i kontakt med en sjeik som tilbød meg en jobb jeg ikke kunne motstå.   Sjeiken eide en øy som lå like utenfor Abu Dhabi, og her hadde han en stall med 26 hester. Det var flere ansatte som tok seg av foring og stell, men han hadde aldri hatt noen der som kunne trene dem. Jobben min var derfor å ri inn hestene, og jeg fikk frie hender til å legge opp treningen slik jeg ville.
Øya var diger, og bortsett fra at sjeiken hadde bygget et hus der som han aldri benyttet, var det ikke andre bygninger enn stallen og boligene til hestepasserne, resten var sanddyner og laguner.

Selve stallen bestod av to bygninger; en til hoppene og unghestene, og en til hingstene. Hoppene var ute sammen i en større innhegning hele dagen, men de stakkars hingstene hadde et kjedelig liv.
De hadde bare tre luftegårder å dele mellom seg, så det meste av døgnet ble de bare stående inne i boksen sin uten noe å gjøre. Dette førte til at flere av dem var frustrerte og aggressive, så jeg bestemte meg for å begynne med noen av disse hestene først.

Jeg hørte om treningsformen som i dag er velkjent som ”Natural Horsemanship” en stund før jeg begynte å jobbe på denne øya, men hittil hadde jeg ikke følt at det var så mye for meg å hente fra dette konseptet. Nysgjerrigheten fikk meg likevel til å bestille boken og videoene til Pat Parelli for å se hva dette dreide seg om. Jeg var imponert over mye av hva jeg så, men gjorde likevel ingen endringer i måten jeg jobbet med hestene. Etter å ha ridd inn et stort antall hester hadde jeg rutiner som fungerte, og så ingen god grunn til å gjøre ting på en annen måte. Ikke før jeg skulle begynne å jobbe med Prancer.

Jeg hadde jobbet på øya i et par uker med noen av hestene, men det var en hingst som hele tiden plaget meg i tankene. Mine metoder forutsatte at jeg kunne komme i nærheten av hesten jeg skulle trene, men med Prancer var dette en umulighet. Han var uten tvil den mest aggressive hesten jeg noen gang hadde sett. Bare noen nærmet seg luftegården hans, kom han springende mot dem med åpen munn og blottede tenner.

Jeg hadde egentlig ikke noen stor tro på at det skulle nytte med de nye metodene jeg hadde lært om på denne hesten, men jeg tok sjansen på å eksperimentere litt med ham. Han var allerede så ødelagt at jeg i alle fall ikke kunne gjøre ham verre, fant jeg ut.

Dermed ble Prancer den første hesten jeg trente med såkalte Natural Horsemanship metoder, og jeg vil for alltid være takknemlig over at han kom inn i mitt liv. Å fortelle alt jeg gjorde med ham vil gjøre dette til en bok, men jeg kan i alle fall fortelle at bare to måneder senere red vi omkring på øya med bare grime og leietau. Han var ikke lenger aggressiv, tvert imot hadde jeg mye moro sammen med ham når jeg jobbet med ham løs i luftegården.

Den utrolige forandringen som skjedde med denne hesten, gjorde at jeg snart begynte å prøve de samme tingene med de andre hestene også. Det var en kjempeopplevelse, og både jeg og hestene lærte mye. Ikke bare ble treningen mye morsommere for både hestene og meg, men det var også langt mer effektivt enn metodene jeg tidligere hadde brukt.

Det første året jeg bodde i De Arabiske Emirater traff jeg en mann fra Texas som jeg giftet meg med. Han hadde en jobb som medførte at vi ville bli nødt til å flytte en del, og nå var tiden kommet. I de neste seks årene bodde vi derfor mange forskjellige steder, som Hellas, Texas, Arizona og Korea. Fordelen med å jobbe med hester er at disse heldigvis finnes overalt!

Det var fantastisk for meg å flytte til USA. I Emiratene hadde jeg fått masse praktisk erfaring med hester, men nå var mulighetene for å gå på kurs mye bedre. Jeg dro på så mange kurs som mulig for ulike trenere. Noen var mer inspirerende enn andre, men jeg har lært noe av alle sammen. Den aller viktigste læremesteren man kan ha er riktignok hestene selv, men undervisningen har hjulpet meg til å lettere kunne forstå hva det er hestene har forsøkt å fortelle meg. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg fått ”aha-opplevelser” på kurs, og hver gang har det forundret meg at jeg ikke har klart å tenke ut disse tingene selv.
All flyttingen innebar at det ble vanskelig for meg å jobbe permanent på et sted, så jeg begynte å jobbe som privattrener. Via annonser kom jeg i kontakt med hesteeiere som ønsket hjelp med hesten sin, så jeg dro hjem til dem og trente hestene deres der. På ranchene fikk jeg oppdrag som varte i en kortere eller lengre perioder. Noen ganger var det flere unghester som skulle ris inn, andre ganger var det en hesteeier som ønsket hjelp til å løse et konkret problem.
De fleste av disse problemene bunnet i en manglende kommunikasjon mellom hest og eier. Treningen gikk derfor stadig mer ut på å undervise eieren i hvordan de bedre kunne jobbe sammen med sin hest. Da vi hadde bodd i Texas i noen måneder, hadde jeg flere henvendelser enn det var mulig å rekke.

Siden jeg syntes det var vanskelig å si nei til noen som bad om hjelp, begynte jeg å avtale med hesteeierne at flere kunne slå seg sammen på samme time. Dette utviklet seg til å bli ganske store grupper til slutt, og ble begynnelsen på kursvirksomheten jeg driver i dag.

Siden jeg først fikk tilgang til internett i Abu Dhabi, har jeg kommet i kontakt med mange mennesker som har hatt stor betydning for meg. En av disse er Susanne Elfström fra Sverige. Etter mange e-poster bestemte vi oss for å lage en treningsvideo sammen, og sommeren 1998 kom Susanne til Texas med videoen ”Motiver din hest” som resultat. Dette prosjektet gikk over all forventning, så to år senere besluttet vi å lage enda en video; ”Hester med Problemer”.

Hjem igjen

Tue, 1 Jan 2008 17:00:18 +0100

Videoene førte til at jeg ble litt kjent i Skandinavia, så jeg begynte å få mange forespørsler om å holde kurs i Norge og Sverige. Det var godt å være hjemme igjen, så i 2001 bestemte jeg meg for å flytte tilbake til Norge for å drive med kursvirksomhet her på heltid. I den første tiden bodde jeg hos familien, men fant snart ut at jeg trengte mitt eget lille krypinn. Jeg var også på utkikk etter en hest jeg kunne trene og bruke som demo hest på kurs. Helt tilfeldig fant jeg begge deler på et sted.

På vei til Sverige for å gjøre ferdig "Hester med problemer" hos Susanne, ringte en tidligere kursdeltager, han lurte på om det var mulig å få litt hjelp med en hest han hadde, Det kan vi vel se på når jeg er tilbake i Norge, sa jeg. Mitt eneste problem er at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å bo. Vel, sa han, jeg har en liten leilighet du kan få leie også, om du er interessert. Lite visste jeg at det var min nye mann jeg hadde på telefonen.

Etter at jobben hos Susanne var ferdig, returnerte jeg til Norge. Avtalte så et møte for å se på hest og leilighet. Det endte med at jeg sa ja til både hest og leilighet. På denne måten kom Borka og Gunnar inn i mitt liv.

Gunnar og Borka var med meg på de fleste kurs denne sommeren. På vei hjem fra et kurs kom jeg til å nevne en drøm jeg hadde, min egen spanske prins. En hvit PRE hingst. Vi diskuterte oss frem til at dette var en fantastisk god idé.

Noen uker senere satt vi på flyet til Madrid for se om vi kunne finne drømmeprinsen. Etter å ha sett flere hundre hester på video, hadde vi plukket ut noen vi ville se. En vi skulle se var hingsten Famoso. På stutteriet der han sto, var det flere hundre hester. Etter en rundtur på området fikk vi treffe Famoso, men i boksen ved siden av sto han drømmeprinsen Fabuloso, Famosos helbror.

Det var kjærlighet ved første kløing.

En mer rolig og avbalansert hingst skulle man lete lenge etter. Men vi var ikke ferdige med shoppingen riktig enda, Gunnar hadde bestemt at han også ville ha en hest, men en hoppe. En av de vi hadde sett på video var Caracola, en fantastisk mild hest som han falt pladask for ved første møte. Da hadde vi to. Problemet var at vi også hadde møtt et par andre som vi også hadde lyst på. Gracioso en hingst og Garlona en hoppe med føll ved siden Lebrera.

Nok en god idé ble født; vi tar med alle, så trenger vi ikke bestemme oss for hvem vi vil ha før vi kommer til Norge. En annen detalj var at begge hoppene var drektige.
Ventetiden på å få hestene fra Spania til Norge var lang, men endelig var dagen der. En kald november kveld kom de. Ut av lastebilen kom de en etter en, etter en hel ukes reise. Alle hadde klart turen veldig bra. Morgenen etter hadde det kommet snø, noe de aldri hadde sett. Lebrera løste problemet på sin måte, hun forsøkte å hoppe over dette rare som lå på bakken. Noe som ikke fungerte så veldig bra.

Fabuloso og Gracioso ble plassert i to hingstehager inntil hverandre. Med hjertet i halsen slapp vi de ut. Det viste seg snart at det ikke var noen grunn til bekymring, etter fem minutter var de bestekompiser.

Våren kom og føllene ble født, en hingst Curioso og en hoppe Carisma. Gracioso ble solgt. På et kurs traff vi også Garlonas nye eiere, etter å ha vært å sett på henne bestemte de seg for også å ta med seg Carisma. De nye eierne disponerte et stort fjellbeite som vi bestemte oss for å sende hestene til. Fabuloso ble igjen på Ås, der han fikk treffe sin store kjærlighet Borka.

Vi hadde forlengst innsett at vi behøvde vårt eget sted, da det å leie en gård ikke alltid er like lett. Etter å ha tittet på en del steder i Norge, fant vi fort ut at det ble for dyrt, om vi skulle få alt vi ønsket oss.

Over til Sverige

Tue, 1 Jan 2008 16:58:58 +0100

Jakten fortsatte da i Sverige. Den første gården vi fant på nettet var et lite småbruk i Skurup i Skåne. Vi hadde printet ut en masse prospekter, men etter å ha sett denne gården bestemte vi oss raskt for at det ikke var noen vits å se på alle de andre. Vi var i paradis. Tilbake i Norge solgte Gunnar huset og hytta for å finansiere vårt drømmested. Så var det bare å nok en gang pakke flyttelasset, det ble noen turer før alt var på plass. De første hestene som kom ned var Fabuloso og Borka. Endelig et helt eget sted, med nybygd ridehus.

I mellomtiden hadde Curioso funnet en ny eier, så da var det to hester til å få fra Norge. Turen fra Brummendal til Skurup ble delt i to etapper. Etter en lag tur kom Caracola og Lebrera til Skåne, så endelig var vi alle på plass.

Den første tiden gikk med til å få alt i orden for at det skulle bli en bra kurs gård. Gunnar og jeg gikk i gang med å pusse opp en gammel stall til kursboliger. Gamle-stallen ble til en liten leilighet, med eget kjøkken og bad. Etter masse arbeid sto den klar, vi hadde nå mulighet til å tilby kursdeltagere og andre en liten leilighet de kunne disponere når de var hos oss. Under tiden arrangerte vi temakvelder en gang i uka, noe som viste seg å bli veldig populært å som la grunnlag for kommende kurser hjemme.

Under hele denne tiden hadde Gunnar litt fleipete fridd en masse ganger som regel på sms eller tilsvarende, jeg trodde ikke på han før han under julemiddagen med hele min familie tilstede, reiste seg å fridde ved bordet. Det var da jeg forsto at han mente det.

Så sommeren 2004 ble det bryllup på Svaneholm Slott, en meget romantisk og fin dag.

Neste vår fikk Borka og Fabuloso sitt første føll. Litt overasket ble vi, da de hadde gått sammen 4 år uten at noe skjedde. Men en dag så sto lille Destinada der. Det var da vi fikk lære oss noe nytt om hesters følelsesliv.

Borka ble satt i en hage for seg selv de første dagene, bare sammen med føllet. Etter tre dager sluttet hun å spise. Noe som var helt utenkelig for henne. Dagen etter ble hun hentet med dyreambulanse å kjørt til Djursjukhuset i Helsingborg, der sto hun i 2 uker uten at de kunne finne noe feil på henne.

Til slutt kom de fram til at hun helt enkelt var deprimert. Hele det neste året gikk hun rundt og sturet, den glade hesten vi var vant til forsvant helt. Fabuloso hadde i mellomtiden flyttet sammen med Caracola, men de fikk aldri det forholdet som han hadde til Borka.

På våren 2006 fikk Caracola en stor sønn Famoso, oppkalt etter sin onkel (hingsten vi dro til Spania for å se på). Vi hadde da bestemt at Borka skulle flytte sammen med Fabuloso igjen, og at de aldri mer skulle skilles. Den dagen vi slapp de sammen igjen kommer jeg aldri til å glemme. Borka hadde en helt spesiell humring som bare var forbeholdt Fabuloso, hun gjentok denne humringen igjen og igjen i mange timer. De sto kun å slikket og koste med hverandre hele det første døgnet.

Borka strålte av lykke, fra å være en grå mus ble hun sitt samme gamle igjen i løpet av kort tid. Neste vår skjedde tragedien. Vår kjære Borka døde under følling. Føllingen skjedde ute på natten. Når vi kom ut var Torina født, men Borka hadde store problemer. Ca en time etter føllingen døde hun av livmorfremfall.

Torina var alene i verden, kun en time gammel. Midt i tragedien sto Caracola fram, hun hadde gått med Famoso frem til nå så hun hadde fortsatt melk. Vi introduserte føllet forsiktig for henne, hun slapp henne til nesten med en gang. Men bare så lenge vi holdt henne. I mellomtiden sto Fabuloso vakt ved ridebanen hvor Borka lå, han flyttet seg ikke fra hennes side før på ettermiddagen når hun ble kjørt bort. Samtidig skjedde det noe annet pussig. Caracola og Torina ble satt i en egen hage. I det øyeblikket bilen med Borka reiste slapp Carocola føllet inn for første gang. En lykkelig slutt på en tragisk dag.

På den tiden vi har bodd her har vi hatt mange kurs her hjemme, både egne å med andre trenere. Det største arrangementet vi har hatt er HTAB. Her samlet vi trenere fra forskjellige grener, for å vise at vi sto ikke så langt fra hverandre treningsmessig som mange tror. De første fem dagene var det vi trenere som holdt på her på gården å lekte med hverandre. De siste to dagene hadde vi et offentlig seminar, hvor alle trenerne viste fram sin måte å trene på. Seminaret samlet over 150 tilskuere. Det største arrangement i Hassle Bösarp noensinne. Søndag kveld samlet vi alle i hagen for å gjennomgå hele seminaret, alle var meget fornøyd. Vi kommer nok til å gjenta arrangementet, men først om noen år, da det var veldig mye arbeid å få det til å gå som det skulle.

Piet Bakker (mannen som lærte meg om arbeid på lange tøyler) har kommet tilbake noen ganger etter HTAB for å holde kurs her. Vi bestemte oss for å lage en film sammen med Piet om arbeid på lange tøyler. Vi reiste til Tyskland og Holland å filmet sammen med Piet, resten ble filmet her hjemme på gården. For første gang skulle vi lage hele filmen selv, filming, redigering, musikk, ja helt enkelt alt som trengs for å lage en film. Etter flere måneder med redigering var filmen klar. Spenningen var til å ta og føle på når vi la den ut for salg, ville noen ha den? Svaret var, ja.

Vi trodde ikke våre egne øyne når bestillingene raste inn. Dette prosjektet gjorde at vi tør å prøve flere ganger. Vi er nå igang med en film om kroppsspråk. Så en gang ut på våren neste år (2008) skal den være klar.

Og når det skjer vil historien fortsette ... :)
Ellen